«Das Boot» – Hva slags blyanter hadde de på U-96 og U-612?

U-612 sklir stille gjennom vannet. Kapteinen kjenner pulsen i halsen. Salte dråper renner sakte nedover ryggen og inn mellom rumpeballene. Lukten ombord er overveldende. Eimen av harsk svette og dødsangst omfavner alle. Han ville gitt hva som helst for en dusj og en røyk. Bare tenke på noe annet og la nikotinen bre seg i kroppen. Han ville gitt hva som helst for en øl. Det er ikke mulig akkurat nå. Han vet at mannskapet er lettet. Han vet de er frustrerte. De syns han tar for store sjanser. Enda en gang slapp de unna. Så vidt …

De ble bare lett rystet. De fikk bare noen små nye lekkasjer. Ikke alle på skroget. Ubåten blir raskt reparert. Nye truser og bukser er en uoppnåelig luksus. Luften får et ekstra innslag av amoniakk. Det tåler det erfarne mannskapet godt. Det er umulig å holde kontroll på alle kroppsfunksjoner når det smeller. Kroppen gjør det den må gjøre når tilværelsen blir ristet. Det forstår egentlig bare den som har vært på en ubåt når det smeller. Ingen kommenterer. Alle vet at neste gang kan det være deg. Synkeminene kom heldigvis ikke helt nærme nok denne gangen. Det kunne gått så mye verre. Det vet alle. Det er helt stille ombord.

Kaptein Wrangel tar frem blyanten. Hånden er ikke stødig. Alle som står i nærheten ser det. Ingen sier noe. Ingen har stødige hender på U-612. Mannskapet vet ikke at selv kaptein Ulrich Wrangel klynger seg til en amulett. Han er ikke alene om det, men ingen snakker om sånt. Wrangel har et dusin i reserve under sengen på lugaren. Han våger ikke annet. Kapteinen bruker alltid en Johann Fr. Krämer «Poseidon» når han er på tokt. Det har alltid gått bra når kursen blir satt med en gudeblyant. Wrangel våger ikke eksperimentere. Etter år med krig har han begynt å tvile på at det fortsatt finnes en gud i himmelen. Han kjenner likevel en slags trøst i å ha en håndfast Poseidon under havoverflaten. Klokken nærmer seg 09.30. Kaptein Wrangel bjeffer: «306 grader nordvest!»

Tysk blyantproduksjon hadde eksistert siden 1662. Andre verdenskrig gav ingen grunner til å stoppe. Den beskjedne blyanten var en kritisk faktor for alle parter i krigen. I England var det til og med straffbart å bruke mekaniske blyantspissere. Blyantene var for verdifulle for å bli utsatt for sånt sløseri. Du kan lese mer om det her. Blyanten var rett og slett pålitelig. Den virket under alle forhold. Den var rimelig å produsere. Ikke en gang et fuktig kart på en ubåt kunne stanse den.