Ønsker du deg spisskompetanse?

Gjennom dagens innlegg har jeg en ambisjon. Jeg ønsker å bidra til at du som leser skal tilegne deg en spisskompetanse som få andre mennesker har. Jeg begynner med en fortelling slik at du kan bli kjent med terrenget vi skal bevege oss i:

Mr. Harold Ross var sjefredaktør for The New Yorker fra 1925 til 1951. Han hadde, som mange andre store menn på den tiden, en fast ansatt kontorgutt. En av kontorguttens viktigste oppgaver var å sørge for at det alltid fantes nyspissede blyanter på sjefsredaktørens pult. Det var en kritisk oppgave. Det var, bokstavelig talt, en viktig spisskompetanse. Det var krise om blyantsituasjonen kom ut av kontroll. Mr. Ross krevde at blyantene skulle være en bestemt lengde. De skulle ikke være for lange og ikke for korte. De skulle være spisse, men ikke spissere en at de akkurat tålte presset fra den kraftfulle hånden til Mr. Ross. Det skulle for all del ikke være tannmerker på blyantene. Om det var tannmerker, så var det Mr. Ross selv som hadde satt dem der. Det betydde uansett at den gjeldende blyanten skulle skiftes ut. Kontorgutten til Mr. Ross forteller følgende om den krevende oppgaven han hadde fått ansvar for (Pinck i Petroski 1989, s.254):

I went to Mr. Ross’s office and took his pencil-box back to the office-boys’ room. I inspected each one, as carefully as one might inspect the triggering apparatus of a hydrogen bomb, before I sharpened it, for my instructions from his secretary and from the office manager as well had indicated in a thorough briefing that Mr. Ross required his pencils to be a certain length, neither shorter nor longer than a fixed size, and without any teeth marks on them.

… I was required to sharpen them into a fine point, but not too fine, for the lead was not supposed to break or crumble under the pressure of Mr. Ross’s hand. It took me two weeks to master this detail, but I eventually succeeded and one afternoon when I was in Mr. Ross’s office he said: «Son, you’re a goddam good pencil-sharpener.»