Det var en slitsomnatt. I går så var det mange tanker som får gjennom, og du vet noen som skal bare pakke det her vekk, og mellom langt vekk i fra Italien.
Fan, altså, helvete, men fan, jeg har opplevd det også. Jeg skulle vel komme meg til helvete vekk her i går.
Takk kilometer å gå. Jeg tror jeg går.
Jeg hadde lyst til å ekspandere min horisont. Jeg hadde lyst til å se verden, men jeg hadde lyst til å gjøre dette på en litt utradisjonell måte.
Jeg hadde enda ikke hatt gleden av å se noe av Europa, så jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle ut i Europa, og jeg skulle gjøre dette med minst mulig penger, helst uten.
Jeg tok å snakke med min kamerat, min beste venn. Han mente det var fakt av meg, og planlegge en tur med penger. Hvis du skulle gjøres, skulle du gjøres ordentlig.
Så det ble et veldig mål ut av dette. 100 kroner stort på stikk, etter uten penger.
Jeg tenkte at jeg må ha regler for å ha noen rammer å gå på. Hvis jeg ikke hadde noen regler, så hadde det bare blitt kløss.
Jeg hadde ikke lov til å være på et sted mer enn tre dager, altså to dag. Jeg hadde ikke lov til å ta imot penger, eller bruke penger av noe for å valuta.
Jeg skulle hele tiden prøve å utfordre meg selv til å reise til og møte nye mennesker. Jeg ville se hvordan kroppen reagerer om den takle et år med usikkerhet.
Det var mye forberedelser. Jeg tok måtte komme i form, meg et god form. Jeg måtte bære tungt, så jeg var ofte på tur med sex.
Masse av folk som bekymrer seg, spesielt fra familien sin side, at jeg skulle færre i det hele tatt. Det er ikke noe vanlig det her.
Så de var uredd for at jeg skulle bli overfalt, kanskje kidnappet til og med drept.
Bå sperring somwallet sin side, vokaper meg påvant med å begynne å begynne å gå hemme.
Så stod det på all loa i stedet enn på etter.
Ja, året må ikke må begynne til å lette.
At det etter laver er noe varer.
Den første dagen var jo meg et spesiell.
Det var...
Jeg lande klocka sju på morgon i Kjybrater.
Det er det, vet du, selve symbole på Kjybrater.
Jeg har planlagt turen i etter og talt år, og jeg har ikke taget å forestille meg hva jeg skal gjøre i det sekunder jeg begynner.
Det er det her.
Livet mitt har blitt til.
Jeg er officielt en tikkers.
Så det var en synsyk følelse, en helt vittig følelse av ensomhet og litt fortatthet.
Da må jeg litt til å komme til ei ny populjelp선.
Dan planlagt er at vi skal klippe oss enten, hva
vil vi forholde hamburger i det selve pioneeringene i vekkectedmålet?
Jeg tror at det er noen fra Heikord.
Sjuhla bødre og steikken.
Jeg tror det er noen.
Jeg har vært her i 7 timer nå.
9 timer.
Uten å må ha i.
Jeg tror det er det her lange håret som gjør det.
10 og en halv time.
Og da fikk jeg Heikord.
Jeg tror det er noen fra Heikord her.
Gesvås.
Han måtte ha vært en av de mest...
Mykke betydningsfulle personer som jeg traft på turen.
Så han er en av de mest spennende.
Han er rå.
Han skal ha fokus ut dit for å hente fisken.
Så vi har mat i kveld.
Jeg liker han her også.
Han har masser av bra e-tipp.
Så jeg håper på å kunne på litt ut av han før han ferdig morgen klokkasiv.
Don't do crimes while travelling.
Ja.
Specely in Spain.
Like, I don't know if they can't charge you.
Even that.
But you do some bullshit.
Spanish cops are hardcore, you know.
They take you to the back room and beat you up.
Og det var han som ble min første mentor på denne turen.
Ja, en av de viktigste tingene som Jess tok og lærte meg.
Det var at jeg skulle si ja til alt.
Hva er det eneste mulighet som bøyse så skulle jeg ta og si ja til det.
Uansett kaldet det.
Herregud for en gjeng det der, det var altså.
To av tre hadde vært i fengsjell.
Og en av dem hadde akkurat kommet ut.
Dette er seks år med natt på dom.
Dem tog å bruke åde hash.
Og nå lull med dem snippa.
Rett foran meg.
Og dem kjørte som noen svin.
Han ene karn som var sjafføren.
Han spurte om å få en av armbåne mine.
Og det synes jeg var rett og rimelig siden han hadde.
Fåd meg ut av bilen i livet, så jeg gav hvilken han ville ha.
På min første tur gjennom Nederland.
Og da stopper en bil.
Utkommer en kar med tole og sverd.
Skeptisen som fyller min kropp i det, jeg ser denne mann med tole og sverd.
Kan ikke beskrives med ord.
Jeg kjærer denne møte med meg.
Gjøy!
Det er en kjære måte.
Men nu skjer det helt en grep meg og sa ja, det er det her.
Jeg hadde hørt veldig mye dritt om Guardia Civila.
Militærpolitiet i gamle fascistene.
Jeg fikk masse vise råd om at uansett hva jeg gjør så måtte jeg ikke ta havne i klønerne på de der og der.
Og jeg ser Guardia Civila-bilen som tar og stopper besidene meg.
Så visste jeg at jeg var i dipshit.
Enda kjelven.
Men ikke familitærpolitiet.
Det gjorde ikke saken bedre når det visste seg at den ikke kunde engelsk.
Så den ble bare mer og mer hissig.
Jeg tok bare vaskene i bilen og spørte ingen spørsmål.
Den gikk gjennom alt av utstyret mitt.
Hva sannsynligvis se ut etter do.
Jeg tenkte at politiet gjør sånne ting.
Etter at den var ferdig med å gå gjennom utstyret, tog de og begynte å kjøre.
Uten å si noe til meg overhovedet.
Jeg hadde fått et godt råd fra en god vennom.
Visste jeg havne i denne situasjonen så måtte jeg bare rope media.
Så jeg begynte å bli febrielsk.
Så den begynte som smått å prate med hverandre.
Snudde bilen, kjørte meg til en togstasjon og sa to ord som jeg virkelig forstod.
Du, Frans.
Dem sa det at jeg skulle bare komme vekk fort.
Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe som helst med dem.
Så jeg tror jeg tar to og ikke bare vekk.
Dem stod ut og får togstasjon og så på meg.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre så jeg tok inn telefonen hjem.
Rådene jeg fikk var ganske enkle.
Min far, som var veldig pedagogisk av seg, sa selvfølgelig,
måtte jeg holde på dine ideologier. Du er ferdig i fengsel.
Og det her trosser selvfølgelig at det er ikke verkt.
Men da vet du hva du skal gjøre.
Og så la han på.
Det er de oljeidekker, molekaluktikker.
Altså hvordan hos ekstremt hos ålmorsdagen
tog det hjertigere til å ta eire denne og etterpasse meg inn.
Måtte da så reis jobbenet etterpå dette.
Det er længere å stå oppe.
Doppel av lemen jeg mester lån.
Jeg får en slits om natt.
Klocka 12.
Jeg har akkurat å åkne.
I natt så var det mye aktivitet på andre siden av denne vegen.
Jeg vet ikke, jeg har slags aktiviteter som skjer under en bro i Italien.
Men jeg typer det ikke er noe bra.
Advarslene mot og enter i Italien har vært veldig mange.
Jeg har hørt veldig mye om at Italien, eller generelt, er fint livet mot Backpacket.
Så nu skal jeg bare pakke dette vekk og komme mellom langt vekk i Italien.
Første gang jeg var i Italien, så møtte jeg på noen Øste-Europaere som var der og jobbet.
Som retteslett betalte meg en tågbillett, bare for å komme meg vekk fra Italien.
På grunn av at den trodde at det skulle ikke hjelpe meg ut, så kom jeg nok til å bli overfalt eller noe sånt.
Dette fikk jeg virkelig erfare andre gang jeg var i Italien.
Jeg var på vei fra Roma oppover mot Pisa, når jeg ble overfalt av tre ungdommere.
Tre ungdommere hoppa ut. Jeg skulle ta ham noe hilser på dem, og til min store forskrekkning så fikk jeg et puff etter fullt med ett slag.
Min reaksjon og utmydelbare reaksjon var det å knuffe tilbake.
Så fatte jeg mykje intresse lenger, tog oss nudd og dro.
Og der sto jeg som et spørsmålsteine og hadde ikke peil inn på hva som akkurat hadde skjedd.
Satt av min helvete, altså.
Fatte jeg ikke det. Fatte jeg virkelig ikke det.
Akkurat nå så jeg bare lyst til å dra igjen.
Jeg burde vel komme meg til helvete vekk herifra i hvert fall.
Sext kilometer å gå. Jeg tror jeg går.
Vi må meddela for andre gang på denne her tur. Så jeg har mykje penger.
Det hatet vi hadde ikke. Hatet det virkelig.
Det er det vi forstår hvorfor mennesker gjør sånn her.
Jeg ville bare gå, og så gikk jeg hit bort og så tenkte jeg, her blir jeg faen ikke lenger enn jeg må.
Og så kjøpte jeg bilant.
Akkurat nå er så frist dere faktisk ikke fortsetter å gå.
Det var nok den gangen jeg virkelig tok og vurderte om jeg skal ta og slutte.
Om jeg bare skal ta og gi opp hele prosjektet.
For da var jeg så nede at det var like før jeg bare tok og bestilt det flybelett igjen.
Slik har jeg altså logget i mange dagene.
Det var et stort smel jeg fikk i græsotto.
Akkurat nå så siste vi virkelig godt fortsetter.
Jeg hadde vel kanskje litt over en halv mån igjen av et år.
Det hadde vært så man snubble på målstreken hvis jeg tok og trakk meg i dag.
Så det var den indre stemmen i meg som bare fikk meg til å fortsette.
Da er vi i gang igjen.
To uker med vila.
Og det er sånn skulle du til.
Men nå kjenner jeg at jeg virkelig gleder meg til å komme i gang igjen.
Jeg føler meg som et nytt menneske igjen.
Det var en gledens dag.
Den dagen når jeg skulle bli ferdig.
Min ven Jordian, som er fra Nederland, tok å spanderte en flybelett til meg.
Over til London Gatwick og jeg tok å begynte selve reisten før jeg dro ned til Sjibralt der.
Så det var litt symbolikk også i det her og her.
Det er siste minutter.
Siste minutter på denne reisen.
Jeg er klart da.
Et år. Et år uten peger.
Skal jeg fahe meg ferdig og kjøpe noe?
Jeg bruker å vise det.
Det første som det beste jeg ser er meg igjen.
Jeg er klart da.
Det var ikke før jeg så 16 km skylte til Karasjok, at jeg virkelig fikk alt av følelsen, hele tur tilbake i retur.
Det var en flomm av følelsen som bare slog meg med en gang, og gråten tog meg, det var virkelig emosjonelt.
Det var et helt år med rollercoaster følelsen som bare slapp taket på en måte.
Jeg visste at nå var jeg endelig hjemmelig på en endelig vile meg, så det var en viktig påkjennning.
Det er en opplevelse som jeg virkelig har vokst mye på og ser på verden på en helt annen måte.
Det var en stor reis, veldig stor reis.
Nå er det bare alle ting som er opplød. Går i revi.
Følelsen
Følelsen
